SVARTHVITT

Aldri tidligere har det vært utgitt en mer omfattende bok om det skjulte livet dypt inne i Svalbards mektige fjell. Forfatteren følger de svarte, ubrutte sporene av slitet gjennom hundrevis av kilometer gruveganger – og millioner tonn kull – helt tilbake til de første spadestikk for hundre år siden.

Svarthvitt er historia om kullarbeiderne, om det beinharde slitet på de trange strossene: kulden, mørket, farene. Fram til dagens moderne gruvebus i Sveagruva, der et nytt norsk kulleventyr akkurat er kommet i gang.

Svarthvitt er også boka om den shabby, gråsvarte gruvebyen som en gang for lenge siden klorte seg fast i en trang liten dal nordafor nord. Og som med ubendig vilje har trosset seg fram gjennom historia til dagens fargerike Longyearbyen.  

(Fra boken)

Snøen pisker de nakne fjellsidene og jager videre utover svarte Isfjorden i hvite gov. Bare i søkk og dype furer har snøen funnet le, som hvite riss i det frostsvarte landet. Den trange dalen, hvor klynger av hus klorer seg fast og skutter seg i nordøsten, fortoner seg særlig ødslig på denne tida av året. En verden bakenfor verden, et sted nordenfor nord. Longyearbyen. Svalbard.

Det er fredag 1. november 1996 og lyset fra en enslig stjerne finner vei gjennom skydekket over Gruve 3. Pulserer hvitt, blått, rødt. Før den blir slukt av neste æling jagende utover fjorden. Og dypt inne i fjellets mørke, menn som bryter blanksvart kull – blotter millioner av års hemmeligheter. Der inne hvor dag er natt og natt dag.

Siste skift i Gruve 3 

Strossemann Knut Kjeldsen fører to nakne ledningender mot hverandre der han ligger innerst på den lave strossa. I tverrslaget kimer ei klokke iltert, et gult lys blinker og spillkjører Olav Theodorsen drar de lange hendlene mot seg. Vinsjen starter med en gjennomtrengende dur som fyller gruvegangen. Idet vaierne strammes dundrer de to blokkene vaierne løper over, mot hverandre med voldsom kraft. De tykke stålvaierne slår opp i det harde fjellet i hengen så gnistfokket står. Brutale krefter er i sving.

Theodorsen lystrer hvert minste lille klemt fra den nedstøvete ringeklokka og det blinkende lyset: Signalet fra strossemannen der han ligger innerst på den 130 meter lange strossa og dirigerer den svære jernskrapa fram og tilbake, og skraper kulla ut.

Kommunikasjonen dem i mellom er uhyre enkel, hver gang strossemann Kjeldsen fører ledningendene sammen blinker lyset og klokka ringer: Tre ganger betyr at Theodorsen skal kjøre skrapa innover strossa, to betyr utover, ett betyr stopp.

Det er som om Theodorsen har stått der siden tidenes morgen. Du aner så vidt det stålgrå skjegget i skyggen av det skarpe lyset fra hodelykta. Med lange seige tak beveger han hendlene opp og ned, opp og ned. Det gnisser og hyler skjærende av stål mot fjell der skrapa blir halt bortover liggen. En sky av svartglinsende kullstøv fyller tverrslaget idet kulla deiser ned i vogna. Ørfine støvpartikler funkler som milliarder av stjerner i det skarpe neonlyset. En emmen, muggen smak kleber til ganen; av svovel, knust stein og fersk kull.