Store Norske Spitsbergen Kulkompani 1916 – 1945

Sigurd Westby er en av Svalbards pionerer. Han spilte en sentral rolle i Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) fra den spede begynnelse i 1916 inntil i 1954 da han gikk av med pensjon.

Westby ble født i Kristiania 1. november 1883, og var eldst av tre søsken. I jubileumsboka Studentene fra 1902, utgitt i 1927, skriver Westby: «Jeg kom til verden på Kontraskjæret og vokste op der ved Akershus. Slet Katedralskolens benker til artium og gikk så inn på Kristiania tekniske skole, hvor jeg tok eksamen som bygningsingeniør 1905.» Arbeidsmarkedet for unge ingeniører var elendig, til tross for optimismen i Norge etter unionsoppløsningen, «tidene for ingeniører var like elendige dengang som de er nu, og jeg måtte sammen med de fleste av mine eksamenskamerater gå i landflyktighet. Nogen av oss kalte det «studiereise» forat det skulde kjennes mindre sårt.» Westby arbeidet tre år med utbygging av kraftanlegg og jernbane i USA. Deretter flakket han om i Norge noen år som anleggingeniør før han i 1912 dro til Svalbard for aller første gang, som nestkommanderende i Chr. Ankers kullundersøkelser (Green Harbour Coal Company). Ekspedisjonen ble ledet av Karl Bay, som senere ble direktør i Store Norske.

I juni 1916 ble Westby ansatt som bygningsingeniør i Det Norske Spitsbergensyndikat (forløperen til SNSK), som hadde overtatt Longyear City og kullfeltene til Arctic Coal Company (ACC) i Advent Bay. Tidlig på sommeren 1916 la Westby igjen av gårde nordover, nå som leder av en «forberedende ekspedisjonen» til det tidligere amerikanskeide anlegget. Westby gjorde grundige notater underveis og dokumenterte også reisen og gruveanlegget fotografisk. Dette fortsatte Westby med i årene framover, og da særlig aktivt fram mot 1925.

Westby tilbrakte tre sesonger som vintersjef i gruvebyen: 1917–1918, 1920–1921 og 1922–1923.

Westby skriver om de mange arbeidskonfliktene med en viss avstand, i en forsonende tone som også avslører sans for hverdagens mange pussigheter. Det ligger også en faderlighet i tonen, som om arbeiderne er barn og må behandles deretter. En holdning som nok er preget av den tida boken er skrevet i. Da SNSK ble etablert i 1916 overtok selskapet kontoret etter ACC i Tromsø. Det gikk ikke lang tid før Store Norske vokste seg ut av byen. I årsberetningen for 1918–1919 skriver selskapet: «På grunn av vanskeligheter i Tromsø med å få fornøden kai- og lagerplass for selskapet har man siden 1917 overveiet spørsmålet om å flytte avdelingskontoret til Harstad. Her viste nemlig forholdene seg å by gode betingelser for selskapet.»

I 1919 var avdelingskontoret flyttet til Harstad. Samme år fikk Westby tittelen overingeniør. Hovedansvaret for Westby de første årene var å ruste opp og bygge ut den nedslitte gruvebyen etter amerikanerne. På den tiden var Westby stasjonert ved hovedkontoret i Oslo, men oppholdt seg i Longyear City hver eneste sommer fram til 1925. I 1927 overtok han så ansvaret for Harstad­kontoret, men fortsatte arbeidet ved hovedkontoret i Oslo i vintersesongen som leder av den tekniske avdeling. 

Westby var fast vårtegn i Harstad i årene fram til han avsluttet hos Store Norske i 1954. I god tid før skipstrafikken kom i gang var han på plass ved avdelingskontoret, hvor en av de viktigste oppgavene var å plukke ut arbeidere som skulle nordover. Lønningene i kullbyen lå høyt over fastlandet og interessen for arbeid på Svalbard var stor. Men ingen kom forbi kontorsjef Westby i Harstad. Og den som havnet i unåde hos selskapet som bråkmaker og oppvigler fikk ingen mulighet til ny kontrakt.

Sigurd Westbys manuskript lå oppbevart i Store Norske arkiv i over førti år. Inntil Birger Amundsen i 2003 tok kontakt med Robert Hermansen, daværende administrerende direktør i Store Norske, for å få utgivelsen finansiert. Manuskriptet er bearbeidet og tilrettelagt av Amundsen.